Så kom (dagen før) dagen

Da har jeg altså som en venninne så fint sa det «krøpet til bloggkorset». Vinklingen kommer som et resultat av år med et farlig hipster-nært-ironisk forhold til personlig blogging generelt. Tidlig i mitt bloggliv (henholdsvis fra norskfaget på Sandvika vgs) konkluderte jeg med at livet mitt ikke er spennende nok til at det kan rettferdigjøres å blogge om. Derfor har jeg lovet meg selv å aldri skrive blogg med mindre det er en fagblogg. Nå kan jeg spise ordene mine til frokost, for denne bloggen kommer først og fremst til å handle om min opplevelse i Kambodsja, for det er slik oppgavebeskrivelsen fra Aiesec  lyder.

På fredag ble vi ferdig med et obligatorisk kurs med det norske fredskorpset som ligger under det norske utenriksdepartementet. Vi ble sendt til Fredrikstad fra mandag til fredag og har hatt kurs og seminar fra 09-17 hver dag.  Skal jeg være ærlig syntes jeg det var noe unødvendig å sende oss til Fredrikstad på et femdagerskurs uken før vi skulle til utlandet i fem måneder. Det er ikke til å komme ifra at det er en ekstra stressfaktor. Likevel, når det så er gjennomført, er jeg ganske så fornøyd. Vi fra Aisec ble enda bedre kjent, også fikk vi møtt litt mennesker fra LAG og Sufkh. Den siste er jeg litt usikker på, men hyggelige mennesker fra mange steder i verden var det ihvertfall.

I morgen bærer det av sted, og jeg er bekymringverdig lite bekymret. Jeg tror ikke det er jeg som ikke er bekymret, jeg tror heller det er jeg som ikke forstår at jeg skal reise. Kanskje skjønner jeg det ikke skikkelig før jeg har vært der en stund. Som siste forberedelser har jeg gått skitur, pakket, flyttet alt jeg ikke skal ha med opp på loftet og spist middag med mor og far+ søsken x2. Flyruten går fra Oslo til Helsinki, fra Helsinki til Bankok og så fra Bankok til Phnom Penh. Hurra, mange timer alene på reisefot. Så skal jeg plukkes opp av Panha(uttales visstnok Panja) og etter det vet jeg svært lite. Mine kjære Khmer-venner Kimsor og Monypich har skrevet ned addressen til barnehjemmet mitt på Khmer i tilfelle noe skulle gå galt, men forikret meg om at jeg aldri kommer til å finne det på egen hånd uansett. Betryggende, så da setter jeg min lit til Panha.

Da reiser jeg altså, første gang jeg bor utenlands, håper jeg ikke mister flyet. Eller passet mitt.