Forandring fryder?

Og da snakker jeg om forandring i planer. Vi har nå snakket med Aiesec Cambodia som har foreslått å bytte organisasjon siden det utgangspunktet var meningen at NGOen skal stille med bolig. Det har vært litt misforståelser (eller latskap?) ute og gått, for det er soleklart at SCAO (saving poor childern in asia organization) ikke har mulighet for å stille med bolig til Bianca og meg. Det er ikke deres skyld, men det er ikke vår heller. Jeg synes det er synd at vi ikke kan jobbe der likevel, men på den andre siden ønsker jeg å gjøre noe mens jeg er her. Tre engelsktimer om dagen er dessverre ikke nok, arbeidstidene er upraktiske og det er et stykke ut dit fra Phnom Penh. Likevel er jeg veldig glad jeg fikk se en ung NGO i aksjon, for dette er virkelig et helt fantastisk prosjekt. Selv om vi ikke skal jobbe der tenker Bianca og jeg på å prøve å samle inn penger til barnehjemmet, for det er det de virkelig trenger. De hadde også hatt bruk for bedre admenistrasjon så de kunne utnyttet frivillige som kommer innom bedre. Her er det dog snakk om en person som kan være der i mer enn noen få måneder og gjerne noen som snakker Khmer i tillegg, så ikke noen oppgave for Bianca eller meg.

Denne uken har vi altså brukt på å finne og flytte inn i leilighet. Vi har funnet en veldig fin en i bydelen Tompoung litt nord for sentrum i Phnom Penh. Jeg deler seng med Bianca (det var heelt umulig å få tak i to enkeltsenger) og nærmeste nabo er en Khmer Beer Garden. Det kan fort bli et usunt opphold når hvem mugge med øl koster  $1.25.

Phnom Penh er en fargerik by sett ovenifra, med svært få høye bygninger. Det er fint når man bor i en høy bygning!

Når det gjelder jobb skal Bianca sannsynligvis være med i et prosjekt som heter «Let’s do it!» med bl.a en del Aiesecere involvert. Det er et ambisiøst prosjekt der målet er å samle hele 50 000 mennesker en dag i slutten av April for å rydde og vaske byen Phnom Penh. Dette for å spre bevissthet rundt miljøvern og resirkulering i Kambodsja. Selv om miljøvern som oftest ikke er det første man tenker på når man tenker frivillig arbeid går miljøvern hånd i hånd med utviklingsarbeid generelt. Phnom Penh er kanskje den mest skitne byen jeg har vært i noen sinne, og her går små barn rundt barbente! På Scao (barnehjemmet) kaster alt avfall på en gresslette like ved, og på søndager kommer barn fra bygda rundt for å brenne det. Jeg vet ikke mye om gasser og avfall men jeg tviler på at det er bra for et lite barn å puste inn den røyken, for ikke å snakke om mennesker som gjør dette et helt liv.

Selv var jeg innstilt på å lære bort engelsk og skal se om jeg ikke kan få en jobb som engelsklærer et eller annet sted. Jeg er nå i søkeprosessen så det blir spennende å se. Forståelig nok ønsker mange skoler «native speakers», det kan godt tenkes at jeg rett og slett ikke er god nok i engelsk til å undervise mange steder. Et annet alternativ er å jobbe for en NGO som handler fair trade silke i Kambodsja, noe som også høres veldig spennende ut. Men alt er så usikkert og jeg synes det går veldig sakte, noe som er ganske frustrerende. I mellomtiden leser jeg, skriver litt, oppdager Phnom Penh (nå med eget kjøkken). Denne helgen holdt vi også en workshop på et business-konferanse i regi av Aiesec, og i dag startet vi Khmer -kurs! Det var rimelig kult, første leksjon var «basic greetings» og en del ord. Læreren vår sa at han skulle prøve å bare snakke Khmer etter noen få uker så da blir det nok mye «ah kun» (takk) og «sou sdey»(god dag) på oss.

Vårt svært gjennomførte skilt da vi holdt en særdeles planlagt workshop om utveksling med 11 unge kambodsjanere

Ellers kommer jeg ikke helt over kambodsjanernes tendens og evne til å overse sin egen historie. Politikk, har jeg fått beskjed om, er noe jeg ikke burde diskutere med klassen som eventuell lærer. For meg er det ganske unaturlig å ikke snakke politikk eller histore når man lærer engelsk språk, og og med på kjøpet naturligvis engelsk kultur å kjenne. Den siste uken har jeg lest en bok som heter «First they killed my father». Bokens ikke så helt kjempemuntre tittel skraper bare overflaten av grusomhetene som skildres i den selvbiografiske romanen. Det er ikke hyggelig litteratur og det er heller ikke noe litterært mesterverk (det er ihvertfall min personlige, subjektive mening) men man lærer mye om røde khmer og hvordan de styrte Kambodsja ut i grøfta fra 1975-1979. Jeg skal fortsette å lese meg opp på dette fremover.

Ellers går livet fint her i Phnom Penh, dette er en by som virkelig vokser på en. Iskaffe, tuktuks, markeder med merkelige og nye lukter og hunder som konstant bjeffer i det fjerne er slettes ikke å forakte. Jeg tror ikke det kommer til å være noe problem å trives her de neste fem månedene:)