Publisert av: ingridmogstad | 5. mars 2011

Rumdoul and Vietnam for the win

I am now taking the step to change my blog-language from Norwegian to English. The reason I started out in Norwegian was because my post-work is supposed to be in Norway, directed towards Norwegians. I feel more comfortable writing in my native language, but after having been here for a while I realize that I want to reach English-speakers as well, and also my friends that does not speak Norwegian.  My decision was final when I realized that there’s probably no-one in my target group that doesn’t know English well enough to read this anyway. The quality of my blog-posts will be poorer than if I had written them in Norwegian, but hopefully they’ll improve a bit after a while. Cases of so called «ola-engelsk»(Norwegian-English) will occur. Ok, enough with the excuses and back to my somewhat impulsive trip to Vietnam (Ho Chi Minh City) this week.

I was sent by the NGO I just started working for called Mekong Quilts. They sell quilts, pillows, rug rags and other products handmade by women living in the provinces of Vietnam and Cambodia. The organization started in Vietnam ten years ago and expanded to Cambodia in 2008.

Rumdoul

First we went to a province in Cambodia called Rumdoul where some of the quilters live and work. Here I stayed one night, and so did the Siem Reap-girls Somonea and Thini. Here we met some of the women making papé maché, rug rags and pillows. Mekong Quilts has a parent organization called Mekong Plus. Mekong Plus takes the profit from Mekong quilts and our sister-shops Mekong Creations, Vietnam Quilts and Vietnam Creations and provides different programs in the Cambodian and Vietnamese countryside. There are a wide range of programs right now, most of them focusing on increasing the farmers profit by educating them or getting them started up with chicken-farming or pigs.  Another program is providing lavatories to poor families to better the hygiene standards.

Rumdoul is what you would call countryside with a capital C. Rice paddies as far you can see and red, dusty roads (my white top changed colour as the day passed) where there mainly passes «motobikes» and bicycles. Travelling with locals is a bit different then travelling with western friends. For breakfast one morning I got to choose between soup and fried rice at a local place. «Soup» was my reply, and I got, exactly, soup. After having eaten what I thought was noodles and some unidentifiable stuff, I was stupid enough to ask what exactly my soup contained. «Pork blood and insides» was the answer. I will add to the story that this was earlier eight in the morning. It tasted alright though; it was the pork blood couldn’t stand.

Very nice people. His wife wished me a long life and I complimented her traditional costume.

My colleagues and I standing in a lush cucumber field in the middle of dry season in Cambodia. They do it in Vietnam, it is possible here too!

«Safety first» is not a widely known term in Cambodia. But we did wear helmets.

Apart from the PBAI-incident (Pork Blood and Insides), Rumdoul was amazing. Beautiful landscapes and (as always in Cambodia) wonderfully friendly people. Hopefully I will have the chance to go there again during my internship.

Ho Chi Minh – City

From Rumdoul the trip went on to Vietnam; Ho Chi Minh-City. It is a bit embarrassing to think about now, but I was actually not 100% sure where Ho Chi Minh-City was on my way there. I was actually not 100% sure whether I was going to Thailand or Vietnam. The only thing I was 100% sure of was that I was not going to ask. (I’m sure I’m not the only one making this mistake, just like mixing up Cambodia and Bangladesh on my interview with Aiesec this winter). Geography can be tricky.

Ho Chi Minh-City is a big city. Eight times the size of Phnom Penh, someone said. A wonderfully,  messy combination of the west and the east. The most exotic thing I saw by far was the communist propaganda – right next to commercials for Hyundai and Toyota! Funny city and funny ideology. Facebook was closed (like in china) but a new Vietnamese friend of mine lent me her computer to get in (can’t go a whole week without Facebook! I’d feel like an island). Later I tried to find out how to do it myself, and found nine simple steps to access Facebook in Vietnam on eHow. «Simple» for IT-people means two hours of work and frustration for me, so I let it be.

The first two days we had a seminar in sales and how to treat costumers (note western costumers) and colours and colour combinations that (westerner’s think) are beautiful. I already had a similar seminar with my previous working place Lucky Duck (no, not a strip club, they sell soap) but it was ok to hear it again. The stuff about colours was new and quite fun.

Me and my colleagues from Vietnam, Siem Riep (in Cambodia) and Phnom Penh.

Phnom Penh

I’m now home from my trip. Funny to call Phnom Penh «home», but now it is. I’m starting to feel at home in Cambodia! That didn’t take long. Now I have started my job and I’m starting to get to know my colleagues and my boss a bit. I have been working in the shop the whole week to get to know the products, and next week I will start doing what I was hired to do; marketing. I have no marketing experience what so ever, but it seems like being a westerner is the key. I speak English well, I can easily communicate with costumers and its sure easier for me to reach western scenes than it is for my lovely Cambodian colleague Sinat. Cambodia is not an ethnicity-neutral country, which is (sadly) how it is for now.

The last picture I’m posting is of  a statue of «The great uncle» Ho Chi Minh. Yes – you got it right, it is him Ho Chi Minh-City is named after. He is also pictured on all the paper money in Vietnam(called Dong) which makes them totally impossible for an already currency-confused Norwegian to tell apart:

Advertisements
Publisert av: ingridmogstad | 22. februar 2011

Ho Chi Minh-city

I Vietnam, saa alle er inneforstaatt med det. Det var nemlig ikke jeg i gaar da jeg satt paa bussen paa vei hit. Jeg ser mitt forrige innlegg var litt rotete og forklarte daarlig min jobbsituasjon til de som eventuelt skulle vaere interesserte. Jeg er fortsatt en «intern» gjennom Aiesec. Jeg har ikke skiftet organisasjonen Aiesec. Jeg har skiftet arbeidsplass (eller NGO som vi kaller det i aid-verden). De siste ukene har det vaert litt usikkert hvor jeg skulle arbeide, jeg fikk flere alternativer og kunne egentlig tenke meg alle sammen. Min Aiesec-kontakt har gjort hva hun kunne for meg saa jeg kunne soeke, men i Kambodsja tar ting litt tid. Det viste seg at den skolen jeg soekte paa som engelsklaerer akkurat hadde startet semesteret sitt og ikke trengte meg foer i April. Altsaa utelukket. Mekong Quilts svarte ikke, saa der gikk alt veldig sakte. Litt frustrert og lei var jeg altsaa da jeg kom hjem fra helgetur til kysten denne soendagen. Nesten to uker uten noen resultater. Men saa snudde det.

I gaar viste det seg nemlig at Mekong Quilts, som var det andre alternativet, ikke hadde mottatt min kontakts (Klaras) henvendelser per mail, men at de var veldig interesserte i et intervju(CVén min hadde de sett). Glad og fornoed moette jeg opp paa intervju mandag ettermiddag, og moette en veldig soet jente i butikken. Hun kunne fortelle meg at hvis jeg oensket aa jobbe for dem var jeg invitert paa tur til en provins i Kambodsja for aa se utviklingsarbeidet der, foer turen gikk videre til Ho chi Minh-city dagen etter. ‘»But the bus leave in one hour» sa hun paa sjarmerende broket Engelsk. «Ja vel ja», tenkte jeg og saa spoerrende paa Klara som saa vennlig hadde fulgt meg dit. «That’s ok» sa Klara. Ï will get her to the bus station within an hour!»Altsaa intet intervju, men en tur til Vietnam veier vel opp for det tapet.

Pakkingen tok 15 min. Et par bussturer samt et provinsbesoek senere sitter jeg i Vietnam i huset til en hyggelig Belgier (manager for Vietnam quilts eller noe lignende, jeg turte ikke aa spoerre) sammen med 8 veldig hyggelige kambodsjanske jenter som alle jobber i Mekong Quilts Cambodia. Hjelpe meg for et hyggelig folkeslag, det slaar meg igjen og igjen. Provinsbesoeket blogger jeg mer om senere naar jeg har tilgang til bildene mine (jeg fikk hverken med med minnebrikkleser, lader eller min egen PC da geni-Ingrid var ute og pakket i gaar), og ikke minst naar jeg husker navnet paa provinsen.

Foroevrig er Facebook stengt i Vietnam og mitt kambodsjanske simkort har ikke dekning her. Litt isolert foelte jeg med foerst, men saa kom jeg paa bloggen. Fine bloggen. Dette ble muligens bare enda mer rotete enn det forrige innlegget, men bottom line er at jeg naa har en jobb og den er for Mekong Quilts i Kambodsja. Jeg er fortsatt en frivillig intern gjennom Aiesec. Jeg skriver mer naar jeg vet mer, akkurat naa vet jeg ikke noeyaktig hva jeg skal gjoere (noe med markedsfoering og slikt) eller hva de tenker de kan bruke meg til. Egentlig er det heller ingen som har tatt meg i haanden og sagt «Du har jobben» men jeg later som at dette er bagateller og poster det her likevel.

Publisert av: ingridmogstad | 14. februar 2011

Forandring fryder?

Og da snakker jeg om forandring i planer. Vi har nå snakket med Aiesec Cambodia som har foreslått å bytte organisasjon siden det utgangspunktet var meningen at NGOen skal stille med bolig. Det har vært litt misforståelser (eller latskap?) ute og gått, for det er soleklart at SCAO (saving poor childern in asia organization) ikke har mulighet for å stille med bolig til Bianca og meg. Det er ikke deres skyld, men det er ikke vår heller. Jeg synes det er synd at vi ikke kan jobbe der likevel, men på den andre siden ønsker jeg å gjøre noe mens jeg er her. Tre engelsktimer om dagen er dessverre ikke nok, arbeidstidene er upraktiske og det er et stykke ut dit fra Phnom Penh. Likevel er jeg veldig glad jeg fikk se en ung NGO i aksjon, for dette er virkelig et helt fantastisk prosjekt. Selv om vi ikke skal jobbe der tenker Bianca og jeg på å prøve å samle inn penger til barnehjemmet, for det er det de virkelig trenger. De hadde også hatt bruk for bedre admenistrasjon så de kunne utnyttet frivillige som kommer innom bedre. Her er det dog snakk om en person som kan være der i mer enn noen få måneder og gjerne noen som snakker Khmer i tillegg, så ikke noen oppgave for Bianca eller meg.

Denne uken har vi altså brukt på å finne og flytte inn i leilighet. Vi har funnet en veldig fin en i bydelen Tompoung litt nord for sentrum i Phnom Penh. Jeg deler seng med Bianca (det var heelt umulig å få tak i to enkeltsenger) og nærmeste nabo er en Khmer Beer Garden. Det kan fort bli et usunt opphold når hvem mugge med øl koster  $1.25.

Phnom Penh er en fargerik by sett ovenifra, med svært få høye bygninger. Det er fint når man bor i en høy bygning!

Når det gjelder jobb skal Bianca sannsynligvis være med i et prosjekt som heter «Let’s do it!» med bl.a en del Aiesecere involvert. Det er et ambisiøst prosjekt der målet er å samle hele 50 000 mennesker en dag i slutten av April for å rydde og vaske byen Phnom Penh. Dette for å spre bevissthet rundt miljøvern og resirkulering i Kambodsja. Selv om miljøvern som oftest ikke er det første man tenker på når man tenker frivillig arbeid går miljøvern hånd i hånd med utviklingsarbeid generelt. Phnom Penh er kanskje den mest skitne byen jeg har vært i noen sinne, og her går små barn rundt barbente! På Scao (barnehjemmet) kaster alt avfall på en gresslette like ved, og på søndager kommer barn fra bygda rundt for å brenne det. Jeg vet ikke mye om gasser og avfall men jeg tviler på at det er bra for et lite barn å puste inn den røyken, for ikke å snakke om mennesker som gjør dette et helt liv.

Selv var jeg innstilt på å lære bort engelsk og skal se om jeg ikke kan få en jobb som engelsklærer et eller annet sted. Jeg er nå i søkeprosessen så det blir spennende å se. Forståelig nok ønsker mange skoler «native speakers», det kan godt tenkes at jeg rett og slett ikke er god nok i engelsk til å undervise mange steder. Et annet alternativ er å jobbe for en NGO som handler fair trade silke i Kambodsja, noe som også høres veldig spennende ut. Men alt er så usikkert og jeg synes det går veldig sakte, noe som er ganske frustrerende. I mellomtiden leser jeg, skriver litt, oppdager Phnom Penh (nå med eget kjøkken). Denne helgen holdt vi også en workshop på et business-konferanse i regi av Aiesec, og i dag startet vi Khmer -kurs! Det var rimelig kult, første leksjon var «basic greetings» og en del ord. Læreren vår sa at han skulle prøve å bare snakke Khmer etter noen få uker så da blir det nok mye «ah kun» (takk) og «sou sdey»(god dag) på oss.

Vårt svært gjennomførte skilt da vi holdt en særdeles planlagt workshop om utveksling med 11 unge kambodsjanere

Ellers kommer jeg ikke helt over kambodsjanernes tendens og evne til å overse sin egen historie. Politikk, har jeg fått beskjed om, er noe jeg ikke burde diskutere med klassen som eventuell lærer. For meg er det ganske unaturlig å ikke snakke politikk eller histore når man lærer engelsk språk, og og med på kjøpet naturligvis engelsk kultur å kjenne. Den siste uken har jeg lest en bok som heter «First they killed my father». Bokens ikke så helt kjempemuntre tittel skraper bare overflaten av grusomhetene som skildres i den selvbiografiske romanen. Det er ikke hyggelig litteratur og det er heller ikke noe litterært mesterverk (det er ihvertfall min personlige, subjektive mening) men man lærer mye om røde khmer og hvordan de styrte Kambodsja ut i grøfta fra 1975-1979. Jeg skal fortsette å lese meg opp på dette fremover.

Boken jeg anbefaler til alle som er interessert i folkemord samt oppfølgeren jeg ble pushet på av en liten gutt på gaten.

Ellers går livet fint her i Phnom Penh, dette er en by som virkelig vokser på en. Iskaffe, tuktuks, markeder med merkelige og nye lukter og hunder som konstant bjeffer i det fjerne er slettes ikke å forakte. Jeg tror ikke det kommer til å være noe problem å trives her de neste fem månedene:)

Publisert av: ingridmogstad | 7. februar 2011

Maurmusli, mygg og matforgiftning

Foerst vil jeg understreke at jeg har det mye bedre enn overskriften skulle tilsi, men jeg har en viss svakhet for bokstavrim. Bianca har kommet ned, og det var virkelig fint aa se et kjent fjes i merkelige Khmer-land. Som nevnt tidligere bor vi paa selve barnehjemmet, litt annerledes enn vi hadde faatt beskjed om paa forhaand. Vi deler rom med husets eneste pc og arbeidsstasjon, samt en annen seng som er til andre frivillige som kommer og gaar her paa barnehjemmet. Det er ogsaa seks barn som maa gjennom rommet vi sover i for aa komme til sitt egent rom og til badet vi alle sammen deler. Selv om vi har et gardin rundt vaar kjaere seng er det ikke til aa komme ifra at vi sover i et oppholdsrom, noe som bringer med seg flere utfordringer. Grunnet dette, samt pussige arbeidstider (tre engelsktimer spredt utover morgen, ettermiddag og kveld) i tillegg til at det virker som at rommet er designet for frivillige som kanskje skal vaere her i 2-4 uker og ikke i fem mnd tenker vi paa aa flytte oss inn til byen paa en eller annen maate. Ja, det er  eksotisk og spennende aa gaa paa do et hull og dusje med en kopp, men slipper vi er det greit det og.

Maurmusli-delen av overskiften referer til Biancas mindre hyggelige funn i sin egen koffert da hun så at maur hadde infiltrert hennes medbragte musli fra Norge. Vi har nå lært å respektere maurenes vilje og evne til å trenge inn på tilsynelatende uinntrengelige steder. Samt å pakke alt som minner om mat inn i plastikkposer.

 

Ellers nyter vi hver kveld en symfoni av forskellige lyder som følger med aa bo litt nærmere naturen. Hunder som bjeffer i det fjerne, haner som galer, Khmer-tv nedenifra, sirene som kvesser sine ben utenfor og ikke minst gekkoen som bor i andre enden av rommet. Denne har jeg egentlig blitt ganske glad i, den lager morsommme lyder og den flytter seg ikke så mye.

Men det er ikke bare interessante boforhold og et mangfoldig dyreliv som preger vår hverdag utenfor Phnom Penh. I går lå jeg med min første matforgiftning og kunne ikke være med, men i dag har jeg fungert som engesklærer i fire engelsktimer i løpet av dagen. Først den som starter kl åtte for «ABC»-studentene, så den kl 14.00 for de andre ABC-studentene, så igjen klokken 18 for de som er gode nok til å føre en hel samtale. Da sitter vi i små grupper og har hyggelig samtaler på hovedsakelig engelsk. Elevene er så hyggelige atte. Noen litt sjenerte for å snakke på et språk de ikke kan flytende, andre klarer ikke sitte stille eller holde kjeft, mens andre igjen ikke slutter å snakke Khmer selv om jeg sier «in english please» om igjen og om igjen. Litt som jeg var da jeg selv lærte engelsk, tenker jeg. En utfordring er at nivået på elevene  varierer ganske mye. Enten mister man den beste til kjedsomheten, eller så faller den dårligste av.

Så til tross for en noen utfordringer med bosted og sykdom koser jeg meg for øyeblikket veldig. I dag var jeg tidlig oppe for aa spille fotball med guttene som bor her på barnehjemmet. Vi spilte paa en slette mellom to sumper som ballen hele tiden ble sparket ut i. Litt annerledes enn paa Blindern Atlethica, men ikke mindre morro av den grunn. I morgen skal vi ut med Panha, vår aiesec-kontakt, for å kjøpe simkort og forhåpentligvis snakke bosted. Hvis han i det hele tatt forstår problemet, det gjenstår å se.

Avslutningsvis legger jeg til to bilder. Et av en død gris fra markedet, sannsynligvis slaktet i anledning kinesisk nyttår. Vi har senere sett slike griser bli fraktet hengende over små mopeder på støvete landeveier, og jeg kan ikke si annet enn at jeg satte spørsmål ved hygienen, eller rettere sagt fraværet av hygiene dette innebærer. Men som verdensvante Bianca sa; funker det for dem så funker det vel for oss:

Det andre bildet legger jeg til for å få en hyggelig og estetisk vakker avslutning på innlegget, selv om jeg må ty til til klisjéen «elv i solnedgang». Men jeg tenker at det nå en gang er slik at klisjéer er klisjéer fordi folk liker dem, nettopp fordi de er pene å se på.

Forresten hvis noen skulle lure, å og aa osv brukes om hverandre siden jeg har skrevet på forskjellige pc’er. Det samme gjelder varierende skriftstørrelse jeg ikke kommer til å gjøre noe med akkurat nå det heller.

Publisert av: ingridmogstad | 3. februar 2011

De foerste to dagene

Naa har jeg kommet frem og vaert her i to dager allrede. Jeg skal ikke lyve, det er ganske overveldende aa komme til et saa annerledes land alene for foerste gang. Bianca skal komme ned i dag, det skal bli fint aa se et kjent fjes.

Vi lever paa selve barnehjemmet, med alle barna boende i foerste etasje. Hjelpe meg de er soete! Vant til at fremmede frivillige kommer og gaar er de vant til aa ta kontakt og de er ikke spesielt sjenerte. I dag var det kinesisk nyttaar noe som ogsaa feires her siden mange kambodsjanere er halvt eller kvart kinesiske.

Selve barnehjemmet ligger 15 min utenfor sentrum og de vanligste fremkomstmidlene er tuktuk og moped. I morgen starter skolen igjen etter den lille ferien (pga kinesisk nyttaar). Spennende, det skal bli fint aa begynner hverdagen her. Maa bare venne meg til varmen, lydene og doegnrytmen. Bilder kommer etterhvert, maa bare finne ut hvordan foerst.

Publisert av: ingridmogstad | 30. januar 2011

Så kom (dagen før) dagen

Da har jeg altså som en venninne så fint sa det «krøpet til bloggkorset». Vinklingen kommer som et resultat av år med et farlig hipster-nært-ironisk forhold til personlig blogging generelt. Tidlig i mitt bloggliv (henholdsvis fra norskfaget på Sandvika vgs) konkluderte jeg med at livet mitt ikke er spennende nok til at det kan rettferdigjøres å blogge om. Derfor har jeg lovet meg selv å aldri skrive blogg med mindre det er en fagblogg. Nå kan jeg spise ordene mine til frokost, for denne bloggen kommer først og fremst til å handle om min opplevelse i Kambodsja, for det er slik oppgavebeskrivelsen fra Aiesec  lyder.

På fredag ble vi ferdig med et obligatorisk kurs med det norske fredskorpset som ligger under det norske utenriksdepartementet. Vi ble sendt til Fredrikstad fra mandag til fredag og har hatt kurs og seminar fra 09-17 hver dag.  Skal jeg være ærlig syntes jeg det var noe unødvendig å sende oss til Fredrikstad på et femdagerskurs uken før vi skulle til utlandet i fem måneder. Det er ikke til å komme ifra at det er en ekstra stressfaktor. Likevel, når det så er gjennomført, er jeg ganske så fornøyd. Vi fra Aisec ble enda bedre kjent, også fikk vi møtt litt mennesker fra LAG og Sufkh. Den siste er jeg litt usikker på, men hyggelige mennesker fra mange steder i verden var det ihvertfall.

I morgen bærer det av sted, og jeg er bekymringverdig lite bekymret. Jeg tror ikke det er jeg som ikke er bekymret, jeg tror heller det er jeg som ikke forstår at jeg skal reise. Kanskje skjønner jeg det ikke skikkelig før jeg har vært der en stund. Som siste forberedelser har jeg gått skitur, pakket, flyttet alt jeg ikke skal ha med opp på loftet og spist middag med mor og far+ søsken x2. Flyruten går fra Oslo til Helsinki, fra Helsinki til Bankok og så fra Bankok til Phnom Penh. Hurra, mange timer alene på reisefot. Så skal jeg plukkes opp av Panha(uttales visstnok Panja) og etter det vet jeg svært lite. Mine kjære Khmer-venner Kimsor og Monypich har skrevet ned addressen til barnehjemmet mitt på Khmer i tilfelle noe skulle gå galt, men forikret meg om at jeg aldri kommer til å finne det på egen hånd uansett. Betryggende, så da setter jeg min lit til Panha.

Da reiser jeg altså, første gang jeg bor utenlands, håper jeg ikke mister flyet. Eller passet mitt.

Publisert av: ingridmogstad | 12. januar 2011

Kurs og forberedelser

Den 31 januar 2011 reier jeg til Kambodsja for å jobbe på barnehjem i fem måneder. Dette er bloggen min, der jeg naturlig nok tenker å blogge om min opplevelse. bloggen er en del av et informasjonsarbeid jeg skal gjøre i Norge når jeg kommer hjem igjen, men også et verktøy jeg bruker for å bearbeide inntrykkene mine for egen del, og for å vise kjente og kjære hva jeg skal gjøre frem til sommeren.

Reisen min er en del av en utveksling mellom Norge på den ene siden, og Kambodsja, Mosambique og Kenya på den andre. De neste tre ukene skal vi på kurs, først i regi av Aiesec, så en uke med Fredskorpset. Sammen på kurs er vi to fra Kambodsja, tre fra Kenya, to fra Mosambique og 8 fra Norge som skal utveksle til tilsvarende land.

Vi har hatt kurs siden mandag, og det har vært veldig artig! Jeg har globalisering og multikulturalisme opp til halsen fra videregående, og jeg må innrømme at det er en smule mer interessant i praksis. Merkelig med det der. I dag presenterte vi bl.a Norge for «south participants»-ene som vi kaller dem, og hadde «Norwegian night» med rømmegrøt, spekeskinke, norsk laks og vafler med brunost. Rømmegrøten falt overaskende godt i smak hos våre nye venner, rå laks og brunost tror jeg sitter litt lenger inne.

Jentene fra Kenya holdt også foredrag om Kenya i dag. Jeg vil til Kenya. Jeg har lært at de har over 40 forskjellige stammer der, og de hadde en president som het Moy som ikke var noe særlig. Universitetet i Nairobi heter også Moy, det er sikkert ikke tilfeldig. Han som er nå er tydeligvis bedre, men han tar sjelden parti. Barack Obama stammer fra Kenya, og han tilhører stammen Lou. Eller Luo. De er kjent for å «live large» selv om de ikke har penger til det. Eller så blander jeg, det er godt mulig. Jeg gleder meg nå stort til fredag, da skal vi ha «Cambodian night»!

Publisert av: ingridmogstad | 11. januar 2011

Hello world!

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!

« Newer Posts

Kategorier